Romsdalshorn. Foto: Håvard Ellefsen

Bland många fjälltoppar i Norge finns det några som betraktas som klassiska, som särskilt lockande av olika skäl. Sten P. Aasheim lyfter fram Romsdalshorn, Stetind och Store Skagastølstind och stimulerar till bekantskap med dem

Romsdalshorn (1550 moh) 

Det lar seg ikke gjøre å fortelle om Romsdalshorn uten å ta med historien om Carl Hall. De som har hørt den før, får hoppe litt lenger ned i teksten. Dansken Carl Hall var en av de store tindepionerene i norske fjell den gang men var men, Therese Bertheau var eneste kvinne og tindesporten virkelig forsvarte pioner-begrepet. Sommeren 1880 og 1881 gjorde han, med utgangs-punkt i hotell Aak, hele syv forsøk på å bestige Romsdalshorn. Ryktet om at det avskrekkende og utilnærmelige fjellet var blitt besteget allerede i 1829 av et par amatører etter et fuktig veddemål var ikke til å tro. 
Men da den godeste Hall, en av Skandinavias fremste tindebestigere, endelig tittet over kanten på toppen av "Hornet" 1. september 1881, sto varden der. Ikke stor. Men stor nok. Ingen vet hva Hall tenkte. Det må ha vært svært fristende å kikke litt opp i skyene, plystre for seg selv og tilfeldigvis dulte borti den lille steinhaugen og "nææææi, jeg så ingen varde i det hele tatt jeeeeg." For sin ærlighet er Carl Hall blitt belønnet med Norges mest kjente andrebestigning. 

"Halls renne" har siden vært betegnelsen på danskens rutevalg. Det må være mange tiår siden noen har fulgt hans rute hele veien fra Aak i Romsdalen. I dag er Vengedalen utgangspunktet for 98 prosent av alle Hornet-bestigninger. De siste to prosentene tar en eller annen variant i den lange vestveggen. Romsdalshorn var en av kandidatene i avstemningen om vårt nasjonalfjell. Men det nådde ikke opp i kampen mot Stetind. Det er synd å si det, som innflyttet romsdaling og en av forslagsstillerne bak Romsdalshorn, men det skulle bare mangle. Når det er sagt, så er det ikke tvil om at Romsdalshorn var en verdig kandidat. På et vis er den det nærmeste vi kommer Stetind i Sør-Norge. Sett fra Åndalsnes rager fjellet som en fallos mot himmelen. Og fotballbanen på toppen står ikke tilbake for Stetinds topp-platå. Den første fotballturneringen på toppen av Romsdalshorn blir garantert en stor begivenhet. Rauma mot Tysfjord. Størst blir utfordringen for ballguttene. 

Nordveggen har de siste årene erstattet Halls renne som den mest brukte ruta på fjellet. Dersom man behersker grad IV, og kan legge egne sikringer, er dette ei rute som hører hjemme øverst på prioritetslista. Med Vengetindene på den ene siden og Trollveggen og hele Trolltind-rekka på den andre, Rauma elv slyngende dypt nedunder og utsikt helt til Molde og langt ut i Norskehavet, ja, da blir dette en av de flotteste klatrerutene i landet på denne vanskelighetsgrad. Bare et lite tips: Unngå helgene hvis du kan, og start grytidlig. Hotell Aak, Halls gamle losji og landets første turisthotell, ånder fortsatt av pionertid, spikerstøvler og hampetau. Det er et stemningsfylt utgangspunkt for en bestigning av Romsdalshorn. For tindebestigere med et lavere budsjett er det flere fine teltplasser ved Vengedalsvannet, rett under Hornet. 

Stetind. Foto: Astrid Hagen

Stetind (1392 moh) 

Hvis vi skulle hatt et hellig fjell i Norge, da måtte det ha blitt Stetind. Vi måtte gjerne klatre på det. Det er mye hellig grunn rundt i verden som folk vandrer på uten at det blir mindre hellig av den grunn. Men det skulle være et fjell hvor du ikke hevet isøksa på toppen. Det skulle være et fjell hvor du følte deg ydmyk og liten.
Stetind er skapt til å forgude. Men det er for seint. De har allerede skutt det i filler. Et drepende hjerteskudd med gul midtlinje. Gudsbespottelse.

 I det siste har det pågått en hissig debatt i klatrekretser fordi noen har satt en borrebolt på normalveien. På selveste nasjonalfjellet. Sånt er leit selvfølgelig. Men du kan ikke først dundre gjennom fjellet med bulldosere og kanoner, for så, når kruttrøyken har lagt seg og kongen har klippet snora, påberope deg en slags religiøs ærefrykt for det uberørte skaperverket. Da er det for seint. 
Stetind ble kåret til Norges nasjonalfjell i 2002. Hva nå det måtte bety. Nasjonalkake, nasjonalhund, nasjonalrett, og nå et fjell. Stetind fikk 43 prosent, Snøhetta 38. Nå vel, hvis det først skal være, så er det intet fjell i Norge som fortjener betegnelsen bedre enn denne obelisken i Tysfjord i Nordland. Zapffes egen karakteristikk av Stetind er for lengst blitt legendarisk: "En ambolt hvorpå guderne kan hamre". 
Bedre kan det ikke sies, skjønt Ferdinand Schelderup ikke ligger langt etter når han i beretningen om førstebestigningen fra 1910 beskriver fjellet slik: "en 1400 meters granittind er laget med fire hugg fra naturens haand - tre lodrette og ett tverrhugg". 

Unnskyld Snøhetta, unnskyld Romsdalshorn, unnskyld Gaustatoppen, og unnskyld alle fantastiske fjelltopper i dette land, men Stetind er dere alle overlegne. Den er rett og slett et uvirkelig stykke norsk natur. Mange tindebestigere har hatt et hat/kjærlighetsforhold til disse endeløse, steile svabergene. "The ugliest mountain I ever saw" var Slingsbys karakteristikk. Antagelig følte Zapffe det samme da han lå i soveposen og visste at dagen var kommet: "... jeg hader dette forbandede fjeld, fordi det har makt over mitt sind."
 Rent klatreteknisk er Stetind den lett-este av "De tre store". Normalveien følger østeggen over Halls fortopp. (Jo visst, Hall var her han også.) Cruxet er å komme seg forbi mysosten, som blokkerte Halls ferd videre. "Hvis nogen gav mig valget mellem at bli skutt og at bestige den mysosten, vilde jeg uten betænkning svare: skyt!" 
Problemet ble løst i 1910, og siden har "fingertupp-traversen" vært et begrep i norsk klatresport. Det finnes mange traverser i norske fjell. Mange luftige passasjer hvor du må ha sterke fingertupper. Men ingen norsk fjellklatrer med respekt for de historiske linjer vil være i tvil om hvor "fingertupp-traversen" går. Gå på nasjonalgalleriet og bli grepet av Peder Balkes "Stetind i tåke" fra 1864, ta riksvei 827, banesåret fra nord, og opplev traversen på nasjonalfjellet. 

Store Skagastølstind Foto: Håvard Ellefsen

Store Skagastølstind (Storen) (2403 moh) 

Med all respekt for all historikk som knytter seg til Romsdalshorn og Stetind, så er det ikke til å komme fra at Store Skagastølstind er "The Mountain" når norsk tindesports historie skrives. Skaga- stølstindene var arnestedet for klatresporten i Norge. William Cecil Slingsby var den som tente på. Og datoen var 21. juli 1876. Da sto han, alene, 27 år gammel, som den første på toppen av Norges tredje høyeste fjell. Slingsby gjorde uendelig mye mer både i Norge og Mellom-Europa i årene som fulgte. Han ble æresmedlem både i Norsk Tinde- klub og Den Norske Turistforening. Store Skagastølstind og Slingsby er så til de grader knyttet sammen at det fortsatt føles helt naturlig å nevne dem i samme åndedrag. 

Det er ville fjell ellers i landet også (ennå har vi ikke sagt et ord om Lyngsalpene, Trolltindene, Galdhø-massivet eller Svartdalen), men Hurrungane var og er svenneprøven. Her er du høyt til fjells, det er langt til folk, her er de villeste breene, og uværet som kommer rullende inn vestfra, det vil jeg ikke en gang snakke om. Storen i finvær kan du ta med tanta di på. Vest-Jotunheimen i storm er for videregående! Nå vel, det må være ei litt sprek tante. Klatringen er av omtrent samme vanskelighetsgrad som Romsdalshorn. Men det er mindre av den. Firer-punktene er gjort unna i løpet av en kort taulengde. MEN - de er i den siste taulengden før toppen, du befinner deg 2400 meter over havet, du har flere hundre meter loddrett luft mellom rumpa og Slingsbybreen, og du har allerede vært underveis i mange timer. "Hornet" kan være en fin opp-varming til "Storen", for å si det på den måten. 

Turen fra Turtagrø, opp Skagadalen, forbi "Tindeklub-hytta", over Skagastølsbreen til "Hytta på bandet" er i seg selv en flott fottur. Hvis du bare (unnskyld) er en vanlig fotturist, tar du matpakka di her og nyter omgivelsene. På bandet mellom Skagadalen og Midtmaradalen står du midt i smørøyet, med vill natur og norsk klatrehistorie hvor du enn snur deg. For de mer ambisiøse begynner det å bratne til nå, men det burde fortsatt gå greit uten sikring. Helt til du kommer til det berømmelige "Hjørnet". Herfra går ruta over i østveggen langs et luftig galleri som fører til en av Norges mest kjente klatrepassasjer: Heftyes renne. Fortsatt er det ikke så helt uvanlig at førstemann står på skuldrene til kameraten for å komme inn i renna som fører til toppen. Til alle som går med en fjellklatrer, med hovedvekt på "fjell", i maven, vil jeg si: Les din Slingsby, reis til Turtagrø og gå på Storen.

Stein. P. Aasheim är en av Norges mest erfarna klättrare. Han har bland annat bestigit Mount Everest. Vi publicerar denna artikel från Fjell og Vidde nr 6, 2005 med välvilligt tillstånd av tidskriften och författaren.

Tillbaka
till 2-06